Skriver det her, siden jeg ikke har tilgang til penn og papir akkurat nå, og jeg må bare få det ut.
Jeg er ensom. Veldig ensom.
Ensomhet er et stort folkehelseproblem og samtidig et stort tabu. I en tid hvor det er så stort fokus i media på vennekretser og det å være populær, så gjør det vondt å falle utenfor. Jeg savner det å ha venner, og jeg har jo hatt venner opp gjennom livet. Ikke mengder av venner, men gode venner, og når det gjelder venner vil jeg heller ha kvalitet enn kvantitet (helst vil jeg jo ha begge deler, men må jeg velge så vil jeg ha kvalitet).
Så hvordan endte jeg opp som Viggo Venneløs?
Neimen om jeg vet.
Det skyldtes ikke at jeg, til tross for universitetsutdannelse, falt ut av arbeidslivet (statistikk viser at det er korrelasjon mellom lav utdannelse og uføretrygd, men statistikk er statistikk, og en embetseksamen er dessverre ingen garanti for god helse). Jeg hadde gode kolleger som jeg trivdes godt sammen med, men vi kom aldri over i "venne"-land. Nei, årsaken ligger ikke der.
Ikke har jeg isolert meg heller og sittet i godstolen og ventet på at lekekamerater skal ringe på. Det funker når du er i småskolen, og det er noen år siden jeg gikk der. Jeg har vært aktiv som frivillig, jeg har vært med i ulike aktiviteter, men selv om jeg får bekjentskaper som jeg kan si hei til når jeg møter dem på gata, så blir det med det.
Og så vidt jeg vet, har jeg en normal, hyggelig oppførsel i kontakt med andre mennesker. Selv om jeg er litt sjenert, så klarer jeg å holde en samtale gående, og er blid og grei.
Er det så enkelt som at folk har nok med de vennene de har og at de rett og slett ikke har tid og ork til en ny venn?
Er ensomhet så tabu at de av oss som faktisk er ensomme skjuler det så godt at omgivelsene tror vi ikke trenger dem? Eller er årsaken at de som har venner ikke vil bli kjent med de som er venneløse fordi de på et ubevisst plan er redd for en form for smitte?
"Ensomhet er et folkehelseproblem" kan vi lese i media fra tid til annen. Jotakk, jeg merker det.
Sunny Mood – Altered Cans by Margarita Shkludova
for én uke siden
3 kommentarer:
Så leit du kjenner det slik. Det er nok dessverre mange som kjenner på samme følelsen du gjør. Det er ikke noe galt med deg, det er jeg sikker på.
Ensomhet er vondt å kjenne på og et vondt sted å være. Og nei, det er som du sier ikke så lett i voksen alder å få masse venner. Jeg opplever det hvertfall slik at det er vennene fra barndommen som teller mest for de fleste. Så om du ikke har mange venner fra barndommen er du på en måte "dømt" til å ikke ha så mange venner.
Jeg er heldig og har stor familie, men savner innimellom å være med gode venner.
Ofte kommer Bjørn Eidsvåg sin tekst i hodet mitt;
Det eneste hu ønska seg var en solskinnsdag
skyfri himmel
en problemfri time
gode venners lag
Det er kje for møkje å ønska seg det
Men hu vett, det ska nåke te
Det e for ti'er ikkje sånn livet e
Også sier jeg til meg selv at jeg må nyte de venner jeg har! Men lett? Langt derifra!
Det har ingenting med deg og gjøre. Det er samfunnet vi lever i. Nå vet jeg ikke hvor du er i verden, men jeg har nettopp passert 40, og er singel uten barn og dårlig økonomi.Og jeg er kronisk smertelidende. Mine venner er yngre en meg, uten barn, og samme type økonomi. Vi er ikke ofte sammen, men ofte nok til at man ikke føler seg super ensom. Men ensom er jeg allikevel jeg og ;-)
Der jeg bodde før var jeg hyperensom. Alle mine "venner" var på min alder, etablering og unger var en stor del av alt. De står opp, reiser på jobb, kommer hjem, henter barn, lager mat, og når unga er i seng rekker de 1 time kjæreste tid før det er senga. Det finnes ikke tid til venner. Og når helga kommer, så overkompenserer de for tapt tid med unger. Og det så ille at de sliter seg ut, både psykisk og fysisk. De gruer seg til og gå på jobb, så når jobbuka begynner igjen er de så slitne at tanken på og kunne ta seg litt fri mens unga er hos far for eksempel eksisterer ikke, for om de får fri vil de sove. De sier til meg, det er jo bare og komme hit da vennen....... ja jøss, da ender det opp med at jeg er den som alltid må reise, jeg som må sitte litt barnevakt, så de får tatt en tur i butikken. Jeg som hjelper til med ting fordi jeg er jo den som er singel og med tid. Ingen tenker over at jeg føler meg som en slave som blir utnyttet når de aldri gjengjelder tjenester, og jeg lever faktisk med store smerter hver dag. Dette har jeg fått så mye pes for når jeg setter det på dagsorden. Men det er en sannhet dessverre. Og få seg nye venner opplever jeg faktisk som veldig enkelt, men det koster penger.. Ja det gjør det.. Cafe besøk, lunsjbesøk, middager, ja alt skal jo være så fancy nå om dagene når man først har tid. Jeg har sagt jeg skal gjøre noe med det jeg ;-) Når jeg er ferdig med og restaurere spisestua mi, så skal jeg begynne og invitere 5 fremmede hjem hit hver torsdag til scrappekveld. Det trenger nemlig ikke koste noe ;-)
Jeg er også en form for ensom. Jeg vil gjerne bli vennen din.
Legg inn en kommentar