fredag 19. juni 2015

Strikk og scrap

Sommerkjole til lillesnupp. Strikket i mandarin medi, og ankellang, siden det var det hun ville ha. Liiitt lang på skulderstroppene, så det får jeg fikse. Og så er jeg ferdig med årets bursdagskort, og kan gå i gang med julekortene. Og da er jeg muligens ferdig til jul.....






mandag 8. juni 2015

Ensomhet.....

Skriver det her, siden jeg ikke har tilgang til penn og papir akkurat nå, og jeg må bare få det ut.

Jeg er ensom. Veldig ensom.

Ensomhet er et stort folkehelseproblem og samtidig et stort tabu. I en tid hvor det er så stort fokus i media på vennekretser og det å være populær, så gjør det vondt å falle utenfor. Jeg savner det å ha venner, og jeg har jo hatt venner opp gjennom livet. Ikke mengder av venner, men gode venner, og når det gjelder venner vil jeg heller ha kvalitet enn kvantitet (helst vil jeg jo ha begge deler, men må jeg velge så vil jeg ha kvalitet).

Så hvordan endte jeg opp som Viggo Venneløs?

Neimen om jeg vet.

Det skyldtes ikke at jeg, til tross for universitetsutdannelse, falt ut av arbeidslivet (statistikk viser at det er korrelasjon mellom lav utdannelse og uføretrygd, men statistikk er statistikk, og en embetseksamen er dessverre ingen garanti for god helse). Jeg hadde gode kolleger som jeg trivdes godt sammen med, men vi kom aldri over i "venne"-land. Nei, årsaken ligger ikke der.

Ikke har jeg isolert meg heller og sittet i godstolen og ventet på at lekekamerater skal ringe på. Det funker når du er i småskolen, og det er noen år siden jeg gikk der. Jeg har vært aktiv som frivillig, jeg har vært med i ulike aktiviteter, men selv om jeg får bekjentskaper som jeg kan si hei til når jeg møter dem på gata, så blir det med det.

Og så vidt jeg vet, har jeg en normal, hyggelig oppførsel i kontakt med andre mennesker. Selv om jeg er litt sjenert, så klarer jeg å holde en samtale gående, og er blid og grei.

Er det så enkelt som at folk har nok med de vennene de har og at de rett og slett ikke har tid og ork til en ny venn?

Er ensomhet så tabu at de av oss som faktisk er ensomme skjuler det så godt at omgivelsene tror vi ikke trenger dem? Eller er årsaken at de som har venner ikke vil bli kjent med de som er venneløse fordi de på et ubevisst plan er redd for en form for smitte?

"Ensomhet er et folkehelseproblem" kan vi lese i media fra tid til annen. Jotakk, jeg merker det.